ALLE JULIE MARIANNE SILJE HELEN VERONICA


HOVEDSIDE OM JULIE GRATISDESIGN PORTFOLIO FØLG BLOGGEN

DA DU KOM TIL VERDEN

18.07.2016 // kl.14:32 // Barn // Ingen kommentarer

- ONSDAG, 3 FEBRUAR, 2016 -

Helt siden jeg var liten har jeg synes fødsler har vært skremmende og umenneskelig, og tanken på å gjennomgå noe slikt har skremt vettet av meg. Det er nok av skrekkhistorier der ute og det er litt derfor jeg ønsker å dele min historie, og fortelle dere om dagen verdens vakreste lillegutt kom til verden.

Fra dagen jeg fant ut at jeg var gravid og frem til fødselen er det en ting som var gjennomgående i alle samtaler jeg hadde om fødsel. Jeg skulle ha epidural og den skulle settes så fort det var mulig. Jeg ville ikke oppleve det alle beskrev som en ?nær døden opplevelse?. Jeg ville ikke vente med smertestillende til jeg nådde toppen av smerteskalaen eller risikere å havne i mitt verste mareritt, nemlig at jeg ville ha epidural, men at det var for sent eller at anestesilegene var opptatt.Tanken på å ligge i de verste smertene og ikke ha muligheten til å stoppe de skremte vettet av meg, så min plan var enkel. Jeg skulle ha epidural så fort det var mulig, og dette beskrev jeg veldig tydelig i brevet jeg skrev med tanker og ønsker rundt fødsel, som jeg skulle ha med meg til sykehuset.

Onsdag 19. august begynte jeg å kjenne litt murringer i magen, men jeg visste det var vanlig med litt ubehag mot slutten av en graviditet. Termindatoen var 23. august og vi hadde store forhåpninger om at vi ikke måtte gå mange dager over, og disse murringene gav oss et håp om at det ikke var så mange dagene til vi skulle få møte lillegutt.

Jonathan dro på jobb, mens jeg stod opp og dro til moren min. Når jeg kom til mamma la hun fort merke til at magen min var så stor. Jeg var egentlig ganske liten gjennom hele graviditeten og opplevde faktisk bare et par uker før termin at folk ikke helt turte å spørre om jeg var gravid, fordi de var litt usikre. Uansett, denne dagen var magen større enn noen sinne, og vi synes det var gøy at jeg også "endelig så ordentlig gravid ut".


- Fra 19. august 2015 -

Senere dro vi en tur på senteret før jeg skulle møte et par venninner på café. Mens vi var på senteret merket jeg at murringene begynte å bli noe sterkere, og etter litt merket jeg at de kom i en slags rytme.
Kunne det være rier? Det var jo ikke så vondt?
Uansett hva det var, var det lurest å dra hjem og slappe av, så jeg avlyste caféturen.

Mamma ble med oss hjem, vi spiste middag og slappet av. Klokken var nå rundt halv seks og takene i magen kom jevnt og trutt. Etter litt begynte vi å telle takene med en rieteller på telefonen, og det viste seg at de kom med 10 minutters mellomrom og varte i ca ett minutt. Jeg vil ikke kalle det dirkete vondt, mer ubehagelig. Jeg slappet av på sofaen og pustet rolig, mens Jonathan styrte rietelleren. Det var en tydelig rytme på det vi begynte å skjønne måtte være rier. De ble sterkere og kom hyppigere. Derfor fikk jeg etter hvert pappa til å komme og hente Kokos, for mye tydet på at denne kvelden ville ende på sykehuset. Jeg husker jeg synes det var en spennende form for smerte, og jeg var ikke redd. Jeg tenkte at hver rie betydde at vi var ett skritt nærmere å møte lillegutt, og jeg klarte å slappe av i kroppen og puste rolig hver gang det kom en ny rie. Etter hvert som riene kom hyppigere pakket jeg ferdig baggen og tok meg en dusj. Vi ringte sykehuset i 23 tiden. Damen sa vi kunne komme for en sjekk om jeg følte for det, men vi måtte være forberedt på at vi sikkert ble sendt hjem igjen siden jeg var 1. gangs fødende og det pleier å ta lang tid. Vi ønsket uansett å dra til sykehuset for å få en pekepinn på hvordan ting lå an.

På sykehuset ble vi møtt av en hyggelig jordmor. Vi fortalte hvordan kvelden hadde vært, og til tross for kramper i magen hadde jeg det bra. Jordmoren sa vi ikke måtte ha for store forhåpninger. Hun skulle gjerne sjekke meg, men vi kom mest sannsynlig til å bli sendt hjem. ?Ingen førstegangsfødende kommer smilende inn her i aktiv fødsel?.

Vi ble tatt inn på et rom og jeg ble sjekket. Til hennes og vår store forskrekkelse hadde jeg faktisk 5, nesten 6 cm åpning. ?Nei her skal ingen hjem, dere skal på fødestua?? Herlighet, vi var faktisk halvveis ? over halvveis, og vi som trodde vi skulle hjem?

Sammen med mine ?krav? om epidural i fødebrevet mitt hadde jeg også skrevet at jeg gjerne ville bruke badekar i begynnelsen, og vi ble derfor flyttet over til et rom med et stort badekar. Det varme vannet var superdeilig, jeg slappet av og vannet lindret godt under riene. Etter en stund begynte riene å bli mer og mer ubehagelige og vi fant ut at vi måtte be om epiduralen siden det kanskje ikke var så lenge igjen. Jordmoren sjekket meg og jeg fikk beskjeden jeg hadde fryktet mest i verden - Anestesilegen ville tidligst kunne komme om en time, og jeg var så nærme at epiduralen ikke ville rekke å fungere før det var over? Overraskende tok jeg den beskjeden mye bedre enn fryktet, fordi riene var helt overkommelige. Selv om riene begynte å gjøre veldig vondt var jeg så heldig at de ikke varte mer enn ett minutt, og det var alltid en pause mellom de, noe som gjorde at jeg fikk slappet av og hentet meg inn igjen før det kom en ny. Det var først fra 8 cm at jeg synes riene var kjempe vonde, men også på dette tidspunktet var det gode pauser mellom de.

Siden det ikke ble noe epidural ble jeg sittende i badekaret. For meg var det den siste delen av fødselen som var mest intens og det er ganske mye jeg ikke husker fra den siste timen. Liam Andrés ble nesten født i vann, men han ville ikke komme ut og etter en del forsøk i badekaret måtte jeg over i en seng for å få litt hjelp. Etter jeg kom over i sengen var det et trykk og 06:05 kom verdens vakreste gutt til verden, 3155g og 49 cm lang, bare litt over 5 timer etter vi ankom sykehuset.


 

Når jeg ser tilbake på fødselen har jeg nesten bare gode følelser. Det var selvfølgelig vondt, men fordi den gikk såpass fort og jeg hadde gode pauser mellom hver rie klarte jeg å bevare roen.

Etter fødselen fikk vi også et par fine dager på familierom på sykehuset, og om dere har muligheten til dette er det virkelig å anbefale. Vi hadde vårt eget rom, og både Jonathan og jeg fikk vært sammen med gutten vår til en hver tid. Vi fikk fra første dag dele alle de nye opplevelsene sammen som en familie på 3, noe jeg er veldig takknemlig for. Man har utrolig mange følelser etter en fødsel og er veldig usikker, derfor var det veldig betryggende å kunne ha Jonathan med meg hele tiden.

Jeg ønsket å dele dette med dere for å vise at det også finnes gode fødselsopplevelser, selv om man gjerne hører mest om de vonde. Men uansett hvordan fødsel man opplever, har man i hvert fall verdens beste premie i vente ❤

#mamma #fødsel #fødselshistorie #mammablogg #familie #sykehus #drammensykehus #familierom

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits